Før målte synet -29, men med god hjelp av linser så klarte jeg å se litt på venstre øyet. Hvis jeg lukker det høyre øyet mitt så ser jeg ikke hendene mine som skriver dette, og med det høyre ser jeg mer, men ganske så langt fra det ørn eller falkeblikket som det snakkes om. På det venstre ser jeg som en stær, en stær som har kommet fordi øyet har fått nok, nok av operasjoner og medisiner. En stær som kan opereres bort, men ikke før øyet har blitt friskt av den transplantasjonen som skulle gi meg synet tilbake. En stær som skal gjøre meg helt blind, før jeg skal få se igjen, kanskje som årets julegave. Før den tid skal jeg ikke få se, jeg skal få gå på ting og folk, være usikker når jeg skal gå i ulendt terreng og ikke minst bli utrolig sliten av å bruke alle krefter på å se. For det blir jeg, jeg har en jobb som i stor grad handler om å lese. Og jeg leser, det går fint å lese med et øye, det er ikke noe problem, og jeg er vant til å lese med dårlig syn på det øyet også. Men jeg blir sliten, utrolig sliten og ikke på en god måte. Jeg liker å bli sliten etter en treningstur eller lang søndagstur, da er jeg godsliten.
Nå blir jeg sliten av å se, eller å ikke se. Å forholde meg til bevegelse fra andre som er rundt meg, eller hvordan jeg skal komme med ned en trapp hvis jeg ikke kan holde i rekkverket. Rekkverk er egentlig litt undervurdert, uten dem så ville jeg kun klart å gå opp og ikke ned en trapp. Og jeg skulle ønske at det var mye mer rekkverk ute i naturen, ned bakker og skråninger for eksempel, ikke opp bakken, det går fint men ned, ned er vanskelig.
Så de neste mnd eller kanskje lengre, kommer jeg til å gå inn i folk, jeg beklager dette. Og jeg kommer til å ikke se deg og kanskje virke overlegen og uinteressert, jeg er ikke det. Jeg ser deg bare ikke, eller jeg må konsentrere meg om å holde meg på beina. Men jeg har trua, en dag skal jeg se igjen, med begge øynene, kanskje ikke som en ørn men bedre enn en stær.
At jeg mister synet er ikke synlig for alle andre, og det er knapt noe som er synlig for meg.
