Å miste synet igjen.

I dag gikk jeg nesten på en vilt fremmed igjen, han klarte heldigvis å stoppe men det er ikke lenge siden jeg krasjet rett inn i en annen. Jeg så han rett og slett ikke, han gikk i min store blindsone. Jeg beklager så mye, det er ikke meningen å gå på folk, men jeg ser dem ikke. Det er ikke lett å miste synet, det gir utfordringer som man ikke tenker på hvis du alltid har sett. Jeg har ikke alltid sett, men når jeg igjen mister det lille synet jeg har så gir det utfordringer. 

Før målte synet -29, men med god hjelp av linser så klarte jeg å se litt på venstre øyet. Hvis jeg lukker det høyre øyet mitt så ser jeg ikke hendene mine som skriver dette, og med det høyre ser jeg mer, men ganske så langt fra det ørn eller falkeblikket som det snakkes om. På det venstre ser jeg som en stær, en stær som har kommet fordi øyet har fått nok, nok av operasjoner og medisiner. En stær som kan opereres bort, men ikke før øyet har blitt friskt av den transplantasjonen som skulle gi meg synet tilbake. En stær som skal gjøre meg helt blind, før jeg skal få se igjen, kanskje som årets julegave. Før den tid skal jeg ikke få se, jeg skal få gå på ting og folk, være usikker når jeg skal gå i ulendt terreng og ikke minst bli utrolig sliten av å bruke alle krefter på å se. For det blir jeg, jeg har en jobb som i stor grad handler om å lese. Og jeg leser, det går fint å lese med et øye, det er ikke noe problem, og jeg er vant til å lese med dårlig syn på det øyet også. Men jeg blir sliten, utrolig sliten og ikke på en god måte. Jeg liker å bli sliten etter en treningstur eller lang søndagstur, da er jeg godsliten.  
Nå blir jeg sliten av å se, eller å ikke se. Å forholde meg til bevegelse fra andre som er rundt meg, eller hvordan jeg skal komme med ned en trapp hvis jeg ikke kan holde i rekkverket. Rekkverk er egentlig litt undervurdert, uten dem så ville jeg kun klart å gå opp og ikke ned en trapp. Og jeg skulle ønske at det var mye mer rekkverk ute i naturen, ned bakker og skråninger for eksempel, ikke opp bakken, det går fint men ned, ned er vanskelig. 

Så de neste mnd eller kanskje lengre, kommer jeg til å gå inn i folk, jeg beklager dette. Og jeg kommer til å ikke se deg og kanskje virke overlegen og uinteressert, jeg er ikke det. Jeg ser deg bare ikke, eller jeg må konsentrere meg om å holde meg på beina. Men jeg har trua, en dag skal jeg se igjen, med begge øynene, kanskje ikke som en ørn men bedre enn en stær.

At jeg mister synet er ikke synlig for alle andre, og det er knapt noe som er synlig for meg.

Meloner, muligheter og begrensninger

Bystyremøtene er den viktigste arenaen vi som folkevalgte bystyremedlemmer har. I løpet av de 5 timer lange møtene har alle medlemmer mulighet til å uttrykke sine og partiets meninger i ulike saker og til ulike tema. I forbindelse med årets kvinnedag, gjør jeg meg noen betraktninger om deltakelsen i bystyredebattene. Eller snarere mangelen på deltakelse.

I bystyrets februarmøte skjedde to ting som kan sees i sammenheng, men som også kan vurderes som enkeltstående hendelser. Det ene skjedde under møtet, det andre i etterkant. Under en av debattene sa jeg litt høyt for meg selv; skal jeg ta ordet?  ”Hvis du tør”, svarte en kvinne på en av de nærmeste plassene. Jeg ble lettere sjokkert og trykket med største selvfølgelighet for innlegg.  I forkant hadde jeg sittet i forhandlinger i samme sak med alle disse mennene, som nå allerede var godt i gang fra talerstolen.  Det å vurdere og ikke tørre å ta ordet i bystyresalen var for meg en fjern tanke. I denne saken ble jeg den eneste kvinnelige representanten som tok ordet, og den eneste taleren som tok opp akkurat de tema som jeg valgte å framsnakke. Det kan være tilfeldig, men er det neppe. Temaene får verken de feteste overskriftene i avisene eller de største summene i budsjettene, men det er tema som betyr noe i hverdagen til folk, og kanskje særlig kvinner. Kanskje det ikke ble noen forskjell i debatten av at jeg sa det, men jeg er sikker på at det at jeg sier det ved enhver anledning betyr at de temaene ikke forsvinner fra debatten i bystyret.

Utover i møtet var det ikke mange kvinner på talerstolen. I flere saker var det kun én, og vi var til sammen kun fire som tok ordet med innlegg fra talerstolen den kvelden.  Jeg trodde ikke dette skulle plage meg, men det gjør det, og mest på grunn av kommentaren jeg fikk i starten av møtet; ”hvis du tør”! Den andre hendelsen inntraff over en øl i etterkant av møtet, da en mannlig kollega i et øyeblikks løsmunnethet utbrøt; ”for noen meloner du har!” Da som nå velger jeg å ta det som et kompliment, verken mer eller mindre. For ordens skyld er det å bemerke at politikerkollegaen var rask med å spørre om det gikk greit at han sa det til meg, hvilket jeg bekreftet, til mannens store lettelse. Det er hyggelig å bli lagt merke til en jobb hvor man søker oppmerksomhet. Det er fint å få kompliment for kropp og utseende også, selv om jeg kunne ønske at vi ble bedre på å omtale kroppsdelene med navn, i stedet for frukter av ulik størrelse. Men slik oppmerksomhet plager meg uansett ikke, det er heller en oppmuntring til å bruke stemmen oftere.

I etterkant av nevnte bystyremøte har jeg imidlertid fundert en del rundt den mulige sammenhengen mellom de to hendelsene, og uttalelsene fra min kvinnelige kollega i møtet, og min mannlige kollega i puben. Kan holdninger til kvinners kropp være en grunn til at man ikke tør gå på talerstolen? Kan slike uttalelser gjøre at kvinner forblir stille og uten stemme? Forblir man kun en kropp, dersom det kun er kroppen en får tilbakemeldinger på, og ikke jobben en gjør? Å ha sagt ja til å stå på et partis liste, og i tillegg ha blitt valg av folket, er en stor ære og et stort ansvar. Men det gir oss også noen muligheter, muligheter til å delta i utformingen av samfunnet i stort og smått. Det er ikke noe man skal ta lett på, og i det kollegiale mellom bystyrerepresentantene bør man bygge hverandre opp og hjelpe hverandre til å bli bedre.  Og det ansvaret ligger spesielt hos oss som har en eller annen lederfunksjon, enten i partiene eller i bystyrets organer. Demokratiet vårt blir bedre om alle, både kvinner og menn, vil og tør gå på talerstolen uansett sted og formål. Jeg håper stadig på en større bredde på talerlisten i bystyret, og jeg håper vi skaper et miljø der det er trygt for alle å gå opp dit. Et miljø som ikke setter begrensninger. Jeg vil uansett fortsette å melde meg til flere talerstoler, med håp om at det er innholdet og ikke melonene som blir lagt merke til.